SkanPers Kommunikation

JobbPortalen.no

Sosiale medier gjør oss rausere

- SoMe: So much more than Me.

Hvor kommer hashtag`en #SoMe (sosiale medier) fra? Hva gjør sosiale medier med kommunikasjonen vår? Hva er det den nølende bedriftslederen frykter? Her har jeg mye på hjertet.

Sosiale medier gjør oss rausere

April 04, 2013 at 10:23 AM

En dag for et par-tre år siden gjorde jeg det. Som et eksperiment, for å være litt selvironisk, le litt godmodig av oss aktive sjeler på Twitter og i andre sosiale kanaler.

Hva jeg gjorde?

Etablerte hashtag`en #SoMe («sosiale medier»), begynte systematisk å bruke den på Twitter.

Jeg så den vel brukt en gang og to, også i Norge, da jeg søkte den opp. Men med et par unntak var alle tweets jeg fant fra spansk, mest Latin-Amerika. Ergo ikke særlig smart å etablere som norsk temaknagg for ”sosiale medier”. Og det visste jeg. Mine tweets druknet jo i de spanske, som handlet om noe helt annet. Det engelske ordet «some» kommer dessuten opp når vi søker #SoMe på Twitter.

Og likevel. Jeg likte #SoMe. Følte jeg eide den, hadde en tanke bak. Så jeg bestemte meg for å gi blaffen i rasjonelle årsaker til å la være, og tvitret løs. Delvis til kraftig motmæle fra noen tydelige Twitter-stemmer: Irrasjonelt, lite beskrivende, druknet i andre språks bruk av ”SoMe” etc.

Joda, jeg så det. Men jeg tok diskusjonene og fortsatte.

Hvorfor?
Av tre grunner, hvor to av dem forklares kort, mens den tredje er selve tanken bak min etablering av #SoMe som begrep i den norske sosiale medier-sfæren.

1)    
Praktisk nytteverdi

SoMe er kort, tar lite plass når få tegn til rådighet, lett å huske, lett å si.

2)    
Teste tradisjonell markedsteori i sosiale medier
Jeg ble sta og nysgjerrig: For å etablere en merkevare, en sjargong, må vi være konsekvente og konsitente over tid. Så jeg ville teste den teorien, om den holdt vann også i sosiale medier. Svaret vet vi.

3)    SoMe: So much more than Me
Kjernen, og årsaken til at #SoMe poppet opp i hodet mitt: Det var ment som en selvironisk og godmodig harselas over meg selv og andre aktive sjeler i sosiale medier: Det blir jo fort ”så mye meg”, en ropert, et utstillingsvindu.

Jeg har fra første dag av tenkt på #SoMe som ”så (mye) meg”, som et varsko og en konstant påminnelse om å lytte, se andre, dele andres kompetanse og tanker mer enn kun mine egne.SoMe-begrepet for meg sitter i ryggraden som et slikt varsko, og jeg kjenner det godt de gangene jeg går i fellen, faller for fristelsen til å dele for mye som handler om min jobb, mine meninger, mine tanker. Min holdning er at 80-90% av hva vi lirer av oss bør handle om de andre, 10-20% om oss selv.

Men jeg har ett unntak.

Unntaket er at ok å dele egen kompetanse, når den hjelper andre: Når det presenteres med nytteverdi som formål, fremfor at handler om meg, selv om jeg og min erfaring er middelet.

Selvsagt skal vi gi av oss selv. Det er jo selve nøkkelen i all kommunikasjon: Å våge å gi, samt å lytte godt. Men mange av oss forveksler det å gi av seg selv  med å kaste for mye informasjon ut, trette ut mottakerne, være en ropert. Uten at det har nytteverdi eller relevans for de andre.

Visst bommer jeg. Hele tiden. Det er jo vanskelig å vite hva som til enhver tid kan være nyttig for andre enn meg selv.

 

Se meg, i foredrag om #SoMe  (Foto: H.P. Nygård-Hansen)

Se meg, i foredrag om #SoMe
(Foto: H.P. Nygård-Hansen)


Digitale kanaler gjør oss rausere
Siden jeg etablerte #SoMe har mye skjedd i sosiale medier. Det endrer også tanken bak begrepet:

Vi er blitt rausere digitalt. Flinkere på å snakke opp andre, bidra, hjelpe og støtte hverandre i sosiale medier. Mindre ”So Me”, mer inkludering og oppriktig interesse for hverandre.
Men jeg ser noe mer, og tenker spesielt på to tilleggsfaktorer som et resultat av sosiale medier som kommunikasjonskanal:

1)  Transparent gjør trygg.
Jeg mener at den sosiale rausheten kommer av transparens.

Når vi ser at vi er til nytte, at vi gjør en forskjell både faglig og personlig, blir vi tryggere, modigere. Mindre på vakt og mindre selvopptatte – fordi sosiale medier gjør kommunikasjonssamfunnet vårt så oversiktlig.
Mennesker vil bli sett. Og sosiale medier er unikt der: Vi ser hverandre, gir feedback, får positiv respons når vi selv er rause. Dessuten, det er blitt så synlig at vi ikke er alene om å bomme, trå feil, rette opp. Og folk liker det. Bedrifter liker det. For de styres jo også av folk.

Mange bedriftsledere har jo ”transparens” som selve argumentet for å holde firmaet og de ansatte unna de digitale kanalene. Så feil de tar. Det er jo nettopp på grunn av denne åpenheten av vi blir tryggere, våger å by på.
Som jeg har sagt før: Det kommer til å gå galt. Men alternativet er verre.

2) Vi er blitt rausere og åpnere også analogt
Ja, rausere digitalt. Men vi er alle nye kommunikatører digitalt. Vi har hatt bratt læringskurve, tilpasset oss, er flinkere til å dele og løfte. En naturlig konsekvens av det transparente, og av naturlig og nødvendig lærevilje når nye kanaler har gitt oss nye muligheter.

Det som fascinerer meg er hvordan vi via digitale kommunikasjonskanaler ser ut til å bli rausere og åpnere ”IRL” (in real life/når vi møtes).

For, når vi liker, kritiserer, diskuterer og løfter hverandre frem gjør det noe med hvordan vi oppfører oss når vi møtes.

Den perifere bekjente, kollegaen som du ikke kjenner så godt – de har jo lest hva du gjorde i helgen, de har sett at du jublet over ny jobb, og de vet hvilket fotballag du heier på. Og hvor du tilbrakte påskeferien. Et forsiktig nikk nytter ikke lenger. Når vi er blitt så tett på, med så mye avstand i tid og rom, blir det jo pinlig å ikke snakke sammen når møtes IRL?

Jeg har ingen forskning i ryggen, ingen empiri. Men jeg ser det hver dag: Folk snakker til meg og til hverandre på en annen måte enn før. Oftere enn før. Og med referanse til hva de har lest eller «hørt» via sosiale medier. Jeg skvetter fortsatt, glemmer at de to verdenene er en, at folk våger mer.

Vi snakker oftere og bedre sammen.
Ansikt til ansikt er ingen ny kanal. Dette har vi gjort i alle år, her råder personlighet og menneskelige mekanismer: Jeg ville trodd vi var mindre lærevillige i analog kommunikasjon. Men det ser ut som om jeg tar feil. Heldigvis.

Maler jeg det rosenrødt? Jeg vet der er mange andre aspekter. Jeg kjenner også kritikerne, får dm`ene, ser dem som synes jeg tar altfor stor plass grunnet sosiale medier. Men det er en annen bloggpost.

Men mest av alt ser jeg hvor mye åpnere vi kalde nordmenn blir av å dele genuint i sosiale medier. Også når vi møtes ansikt til ansikt.

(Så, hvorfor har jeg ikke delt dette før? –At jeg etablerte #SoMe-tag`en som det den er i den norske sfæren? Jeg har delt det. Jeg la det ut som min aller første bloggpost, den dagen bloggen min ble etablert for bare et par år siden. Men ingen visste jo om bloggen da. Og jeg delte aldri posten i andre sosiale kanaler. Jeg ble rett og slett brydd. Redd for at det skulle bli ”So Me”, når hashtag`en ble så etablert som den er ble.

Noe av det jeg skrev da var:
Ja, for er det ikke nettopp det vi ønsker oss? Bli hørt, bli sett? De tweetsene mine som blir hyppigst retvitret, omhandler nettopp dét. Hvordan bli sett, ansett og sitert. SoMe er engelsk for ­så (mye) meg. Treffende.
Da jeg etablerte #SoMe var det nettopp for å ironisere over hvor mye vi vil bli sett i sosiale medier, hvor langt vi går i å snakke om oss selv.

Men nå er det sagt, og jeg synes det har vært flott å følge #SoMe, kjenne historien bak, se min # møte motstand, men likevel bli etablert og tatt inn i varmen. Og mest av alt: Jeg håper den har gjort nytte. Uten nytteverdi handler det jo om ”So Me”…)

Følge med meg på jobb? Velkommen innom www.facebook.com/CecilieTS.no



Tags: Sosiale media
Category: Gjestebloggere Sosiale media

Tanker?

Leave a Reply



(Your email will not be publicly displayed.)


Captcha Code

Click the image to see another captcha.