SkanPers Kommunikation

JobbPortalen.no

Språket åpner dører

- Når man er utlending i Norge. Av Camilla Veka

Kategorier


Tag Cloud



Arkiv

Paulo Chavarria har vært gift med sin norske kone i åtte år, og snakker godt norsk. Det lærte han på en litt original måte.

Språket åpner dører

July 31, 2013 at 10:49 AM

Paulo (34) er opprinnelig fra Costa Rica, og har den siste tiden vært aktuell som regissør og manusforfatter i NRK-serien «Glemte helter». I 1995 traff han norske Linn Katrin på en fest like før han skulle avslutte et toårig stipendidat for master i screenwriting ved Universitetet i Bergen, og flytte hjem igjen til Costa Rica.

‒ Vi snakket mye den kvelden, forteller Paulo.

Etter å ha kommet tilbake til hjemlandet, sendte han en mail til Linn Katrin for å takke for den hyggelige praten de hadde hatt den kvelden. Tilbake fikk han en lang mail som han igjen besvarte med en nesten lengre mail. På kort tid ble det mer og mer intenst. De snakket sammen hver eneste dag, og ble forelsket på avstand. Toppen ti måneder senere var de gift og ved starten av et liv sammen i Norge. Avgjørelsen kaller han selv kjapp og dristig.

‒ Vi var ung og forelsket. Men det var ikke lett, det var masse byråkrati. Jeg kom til Norge på visum, og vi måtte gifte oss innen tre måneder så vi kunne være sammen, mimrer han.

Ante hva som kom til å skje
Det eneste Paulo hadde hørt om Norge var Lillehammer og vikinger. Men som flere andre costaricanere drømte han om å se noe nytt, og få en seriøs og bra utdanning.

‒ Europa var spesielt attraktivt fordi det er sett på som velutviklet med høy standard utdanningsmessig. Det var på ingen måte et mål for meg å flykte fra landet mitt. Men da jeg så muligheten til å ta en mastergrad i Norge, ble det en del av drømmen om å se et nytt land, innrømmer regissøren.

Paulo usikker på om det var gitt at han skulle komme til Norge og ikke omvendt. Han tror det at han var ferdig med utdannelsen var en avgjørende faktor, samtidig føltes det veldig naturlig.

‒ Jeg hadde en master og følte jeg kunne kare meg. Mens jeg studerte i Norge jobbet jeg litt med film, og hadde klart å få meg et lite nettverk. Jeg hadde også erfaring med jobb innen reklame hjemmefra. Linn Katrine var midt i sine studier, og tre år yngre enn meg. Det var de omstendighetene vi hadde å forholde oss til, sier han.

For familien hans var det flere ting som skrek at han var forelsket, og kom til å gjøre det han kunne for å være med denne kvinnen. Derfor var det nok heller ikke særlig overraskende for dem at det var slik det kom til å bli.

Her er Linn sammen med deres yngste sønn Runar. Foto: Privat

Her er Linn sammen med deres yngste sønn Runar. Foto: Privat

‒ På grunn av tidsforskjellen sov jeg nesten ikke på tre måneder. Jeg var på PCen fra midnatt til klokka fire om morgen, og dro på jobb etter det. Jeg var manisk for å komme tilbake til PCen slik at jeg kunne snakke med henne, forteller han.

Paulo innrømmer at det er en del smerte knyttet til det at han bor så langt borte. De prøver å «skype» med familien hans så ofte de kan. Han ønsker at barna hans skal ha et forhold og en tilhørighet til hjemlandet hans, selv om de er norsk og skal vokse opp som nordmenn.

‒ Det var en smerte da jeg flyttet, og det er en smerte der nå. De spør stadig vekk om vi skal komme og bo der. Og jeg har veldig lyst å si ja fordi jeg vil at de skal være en del av livet vårt. Nå har vi to gutter, Niklas på to år og Runar på åtte måneder. Mine foreldre elsker barnebarna sine. Det er vanskelig når vi er så langt fra hverandre, sier han.

Lærte norsk etter hvit løgn
Da Paulo giftet seg med Linn Katrin kunne han ikke norsk. Siden han tok en internasjonal master de to årene han studerte i Norge foregikk det meste på engelsk. Ser han tilbake på tiden som student i Norge, føles det ikke som om det var her han levde. Kontakten med nordmenn var begrenset.

‒ Jeg snakket og var nesten kun med andre utlendinger. Men det forandret seg da jeg giftet meg og omga meg med min kones familie og hennes slektninger. Da jeg søkte oppholdstillatelse var det et krav at man skulle gå på norsk-kurs. Samtidig som måtte jeg dokumentere at jeg hadde tilstrekkelig antall timer, sier han.

Men kurset måtte han droppe tidlig på grunn av konflikt med jobben. Han måtte tjene penger, og for å gjøre det måtte han enten rekke en deadline, være på settet eller redigere og klippe materiale.

‒ Jeg kunne ikke det norske språket, så jeg kunne ikke skrive manus, selv om det var det jeg egentlig hadde utdannet meg til. På grunn av språket kunne jeg heller ikke klippe noe særlig. Men jeg laget en vignett til et prosjekt og en regissør i det kreative kollektivet jeg leide kontor i sa hun elsket hvordan jeg klippet og teknikken jeg brukte, husker Paulo.

Det førte til at han fikk tilbud og spørsmål om han kunne redigere en norsk informasjonsfilm. Ivrig etter muligheten og jobben sa han at han forstod norsk, men at han ikke kunne snakke det.

‒ Det var jo bullshit. Jeg kunne ikke norsk. Men for første gang så jeg muligheten til en jobb og til å få redigere, så jeg tok jobben. Like etter tenkte jeg: «Hva har jeg gjort? Hva skal jeg gjøre, jeg kan ikke norsk?», forteller han.

Etter intens jobbing, fikk han laget filmen. Folk ble fornøyde med resultatet. Underveis brukte han ordbok og lyttet gjentatte ganger på intervjuene i råmaterialet. Da han likevel ikke skjønte hva som ble sagt, ringte han kona for å få oversettelse.

‒ Det tok tid, men jeg lærte det etterhvert. Det var viktig, men også veldig risky, innrømmer Paulo.

Ville ikke «NAVe»
Regissøren fikk gjennom jobben og tilbakemeldingene en selvtillit. Han fikk vist seg selv at han hadde det som skulle til. Hele tiden var han også innstilt på at bakgrunnen hans ikke skulle være til hinder for fremtidige jobbmuligheter.

‒ Jeg ville ikke gå til NAV, for hadde ikke lyst til å føle meg som dem det snakkes om i pressen. Jeg begynte som selvstendig næringdrivende, og var i starten panisk og ville ikke gjøre noe feil med skatten. Jeg ønsket ikke å være en innvandrerklisje, men ville klare meg selv og være uavhengig, sier han åpenhjertig.

Han tror språket er det som åpner dører når man er utlending i Norge. Selv om det tok fem år før han turte å snakke norsk offentlig, ser han i ettertid hvor mye språkbarrieren hadde å si.

‒ På møter forstod jeg det som ble sagt, men svarte ofte på engelsk. Med en gang jeg snakket ordentlig norsk, og kunne svare på norsk skjedde det noe. Jeg husker godt da jeg kunne sitte på et møte, og snakke og forsvare en idé på norsk. Det skaper en helt annen form for tillit hos dem du har rundt deg, utdyper han.

Her er Paulo på opptak i Saõ Paolo. Jobben hans i Flimmer Film har gitt ham mulighet til å reise rundt i verden. Foto: Privat

Her er Paulo på opptak i Saõ Paolo. Jobben hans i Flimmer Film har gitt ham mulighet til å reise rundt i verden. Foto: Privat

Paulo er usikker på hvor mye etternavn og utseende hadde å si for jobbmulighetene hans, og legger til at han kanskje har vært litt naiv. Kona hans fortalte ham i starten at hun var glad for at han ikke hadde et muslimsk etternavn, og mente at det kunne hatt vært vanskeligere.

Han er likevel ikke i tvil om at mulighetene hans ville vært sterkt redusert hadde han blitt i Costa Rica. Da han jobbet med «Glemte helter» fikk han reise til fem forskjellige land. Nå er han og Flimmer film i gang med en ny serie for NRK, hvor han har fått reise til seks land.

‒ Det å bo i Norge gjør at jeg har fått sjansen til å lage større ting, sier han.

Uhyggelig å ikke være norsk
Paulo erfarte tidlig i sosial sammenheng, at det å være fra et annet land kunne føre til uhyggelige opplevelser. Spesielt godt husker han en episode fra den første nyttårsfeiringen han hadde her.

‒ Kona mi er fra en liten bygd i Sunnfjord, og hvor vi var på en tradisjonell fest. Alle kjente alle, men ingen visste hvem jeg var. Vi var jo nygift. På vei ut av toalettet stoppet to menn opp og så på meg fra topp til tå og omvendt. Så sa de på engelsk at det var så masse rare folk der den kvelden. Og jeg stod igjen der følte meg litt ukomfortabel og lurte på hva de hadde ment. Det gjør noe med deg, sier han.

Selv om han nå har bodd her i ti år, sliter han fortsatt med å knekke noen kulturelle koder. Deriblant norsk drikkekultur og vennskap mellom gutter når de drikker.

‒ Jeg forstår det ikke. Alt er veldig kroppsnært. De skal klemme og sloss, og drikke seg drita full før de drar ut på byen. Jeg klarer ikke forholde meg til det. Akkurat hvorfor det er sånn har nok noe med avstanden å gjøre, men samtidig er Costa Rica et ganske vestlig land, forteller Paulo.

Men det er også noe annet som gjør regissøren fra Costa Rica urolig. Nå som han har blitt far vil han at barna skal erfare og se hvordan man lever i for eksempel hans hjemland. Og selv om han ikke ønsker å på noen måte generalisere, har han en følelse av at enkelte lever veldig i Norge. Folk som synes det er fantastiske ordninger her som gjør at folk er trygge.

‒ De klarer ikke å se at verden er ikke slik. Jeg vil at ungene mine skal se en annen virkelighet. Der det er slik at ingenting kommer gratis hvis du ikke jobber for det. Det er en brutal virkelighet. Jeg har en følelse av at noen folk krever at Staten skal fikse livet. Det gjør meg bekymret, og jeg vil ikke at ungene mine skal ha et slikt verdensbilde, innrømmer han.

Opptatt av språklig høflighet
Paulo og Linn Katrin har i oppdragelsen av barna merket at det har bydd på utfordringer å være fra to forskjellige land. Men Paulo er usikker på hvor mye som skyldes kulturelle ulikheter eller ulike personligheter.

‒ I Costa Rica er vi vant til at når barna begynner å prate, så skal de si «takk» når de får servert mat. Når de er mett sier de «tusen takk», «takk for maten» eller «jeg er mett». Og de skal spørre «vær så snill». Vi sier det for alt, men vi gjør det fordi det er en form for høflighet, forklarer han.

I hjemlandet er de nemlig veldig opptatt av språklig høflighet, og han reagerer derfor når folk sier «gi meg den» og «ikke vær så snill». Han synes det virker bjeffete, og mener at måten du sier noe på er vel så viktig som hva du faktisk sier.

Her er Paulo sammen med sin yngste sønn, Runar. Foto: Privat

Her er Paulo sammen med sin yngste sønn, Runar. Foto: Privat

Paulo er også opptatt av å videreføre mattradisjoner Costa Rica til barna, kan ikke forstå hvorfor barn i Norge skal spise brød dag og natt. Han mener det er viktig med varmretter midt på dagen, men synes ofte det kan være vanskelig.

‒ Det er lettere i helgene, for da lager både kona mi og jeg costaricansk mat til Runar og Niklas. Det skal ikke være makrell og brød som er det mest eksotiske. Linn Katrine har lyst til å ta Costa Rica inn i hjemmet, men er norsk. Hun prøver å prate spansk med barna, men det er vanskelig når resten av verden rundt oss skriker Norge, forteller han.

‒ Jeg dreit meg ut en del
Paulo har jobbet hardt for å komme dit han er i dag, og i starten gikk det med mye krefter til å skaffe seg et nettverk. Han måtte vise at han kunne prestere i jobben, og ser tilbake på det som en hard og tøff tid.

‒ Filmbransjen er veldig tøff å komme inn i, til og med for nordmenn. Jeg kjente ingen, og måtte jo komme meg inn i bransjen. Jeg følte meg som en tulling noen ganger, og dreit meg ut en god del, innrømmer han.

Paulo er svært fornøyd med de fire siste årene av karrieren.

‒ Jobben i Flimmer film er på mange måter akkurat det jeg ville holde på med. Jeg hadde et ønske om å kunne levere mer innhold, og ha kontroll på det jeg laget. De siste årene har jeg vært mye mer en skaper enn det jeg var før, og det er en god følelse, sier Paulo.

To sider av seg selv
Paulo tror arbeidet med de norske, glemte heltene har gjort at han har kommet bedre i kontakt med sin nye og norske identitet. Han tror det ville tatt lengre tid for en norsk regissør å oppdage hvilken skatt historien til blant andre Gustav Strømsvik faktisk er.

‒ Man må spille litt på fordelene man har i en så proff bransje. Jeg hadde jo hørt om Gustav Strømsvik fordi min kone er i slekt med ham. Men også fordi jeg hadde laget en dokumentar om arkeologi som hovedoppgave da jeg studerte i Costa Rica. Jeg brukte egen kontekst og kultur, sier han.

‒ Det er en fordel for meg at jeg noen ganger kan se ting som nordmenn ikke ser. Samtidig siden jeg har bodd i Norge så mange år, så kan jeg forstå veien tilbake for Gustav – veien tilbake til Norden, lengselen for sjøen og alle disse ting som nordmenn er glad i, legger Paulo til.

Han synes «Glemte helter» har vært en fin måte å blande sine norske og costaricanske sider, og innrømmer at han har bodd i Norge så lenge at han føler seg norsk.

‒ Foreldrene mine sier at jeg har forandret meg, både positivt og negativt. Det er slik at jeg blir steik forbanna på min far når han ikke holder tiden. De har et mer løssluppent forhold til tid i Costa Rica. Men man tilpasser seg, og blir en ny person. Jeg er latinamerikaner og en norsk regissør på samme tid, slår han fast.

Føler seg hjemme
De siste årene har det blitt sjeldne besøk til hjemlandet. Oftest har de fått til å reise en gang i året, da i perioder på to til tre uker. Itillegg har det vært perioder på to år uten besøk. Og nå som barna etter hvert blir eldre, blir turene til Costa Rica en økonomisk utfordring.

‒ En tur for fire til Costa Rica er ikke billig, sier han.

Paulo innrømmer at han savnet hjemlandet mindre før han fikk barn, men noen ganger drømmer han om at han og kona kunne bodd der noen år før de flyttet til Norge.

‒ Vi snakket noen ganger om kanskje å flytte til Costa Rica. Men jo eldre jeg blir, jo mindre sjanse er det for at det skjer. Kanskje vi pensjonerer oss der, hvem vet. Men å flytte fra Norge permanent nå, det skjer ikke. Det har jeg ikke lyst til heller, jeg føler meg hjemme her. Norge er hjemme, sier han bestemt.

Camilla Veka
Følg Camillas blogg her



Tags: Arbeidsinnvandring
Category: Gjestebloggere