Ta meg litt på alvor takk! - nr II
Om du ikke har lest ”Ta meg litt på alvor!” Så finnes den her
Ta meg litt på alvor takk
August 15, 2012 at 7:58 PM
To dager etter at jeg fikk telefon med tilbud, eller lett anmodning, om å delta på jobbklubb, fikk jeg jo dette brevet fra NAV. Et brev hvor jeg ble invitert til informasjonsmøte. Egentlig helt tullete å kalle det for en invitasjon. Får man en invitasjon har man faktisk mulighet til å takke nei. Får man en innkalling fra NAV er der bare å stille. Valgmulighet har man altså ikke. Jeg fikk brevet en fredag, sammen med et trist skjema som skulle fylles ut i forkant av møtet. Møtedato var 12 dager etterpå, kl 09:00.
Det gikk fem-seks dager og igjen fikk jeg en telefon fra ”jobbklubbdama”. Hun lurte på hvordan det hadde gått på jobbintervjuene. Jeg oppsummerte kort hvorpå hun fulgte opp med nytt spørsmål; har du kikket mer på kursene som NAV tilbyr? Den er studert tidligere en gang og det holder, men det sa jeg jo ikke. I stedet tok jeg, igjen, en rask oppsummering av CV’n min og konkluderte selv med det som NAV selv burde ha resonert seg frem til før de ringte meg første gang. Nei takk, jeg trenger verken truckfører- eller kantinekurs. Ikke har jeg lys til å jobbe i barnehage heller. I motsetning til Jesus så elsker jeg faktisk ikke alle barna. Jeg digger noen, men ikke på langt nær alle. Etter litt frem og tilbake nevnte jeg brevet jeg hadde fått med innkalling til informasjonsmøte. Der var det en annen person som hadde signert enn den som liker å ringe meg opp for å pushe kurs så jeg syntes det var litt greit å få en avklaring på hvem som er min egentlige kontaktperson i systemet. Eneste svaret jeg fikk til det var at x som hadde signert brevet bare hadde sendt det ut.
Det gikk ca en uke og dagen for informasjonsmøte opprant. Jeg dro av gårde, parkerte bilen, betalte og gikk inn i publikumsmottaket. Jeg tror de kaller det publikumsmottak fordi man har masse folk rundt seg til å kikke og hører på alt du har å si når du for eksempel snakker med noen i skranken. Skikkelig ekkelt å måtte stå der og brette ut privatlivet ditt til en ansatt mens en hel haug andre brukere (NAV-uttrykk), faktisk har gode muligheter for få med seg alt.
Jeg hadde ikke stått veldig lenge i mottaket før en dør ble revet opp og ut kom en mann og ropte: ”kan alle som skal i informasjonsmøte med XXX komme her!” Hvorpå en gjeng med 30-35 stk mennesker hastet gjennom hallen. Sikkert med et like høyt antall tilskuere bak oss. Som en kuflokk som lokkes av budeia. Snålt hvordan 20 meter plutselig kan virke som 2 km. Ene og alene fordi jeg følte alles øyne i ryggen. Vi kom inn i en gang og ble stoppet i døra inn til et ”møterom”. To dører førte inn til rommet. I hver dør stod det en NAV-ansatt med liste over de som var innkalt til møte. Vi måtte vise legitimasjon, ble krysset av og fikk slippe inn. Jeg fant meg en plass. Satte meg, og kikket meg litt forsiktig rundt for å gjøre meg ”kjent” med andre i samme situasjon. Plutselig hører jeg ”brøleapen fra mottaket” si: ”Vi trenger flere stoler”. Og dermed sørget han for å lage ”kludder” i mage og hjerne på meg. NAV hadde da ca to uker før sendt ut brev til 30-35 stk om at de skal delta i et informasjonsmøte denne datoen,- men de klarer da IKKE, dagen før, eller mellom 8:00og 9:00 samme morgen å telle opp stoler slik at det er en til hver. Stoler kommer til. Alle er inne og nevnte brøleape serverer dagens spøk: ” Jeg må bare beklage dette med stolene men dere skjønner det at vi er ikke vant til at alle som er innkalt til disse møtene kommer. Trodde ikke det ville bli noe problem”. Neivel. Javel. Skulle sikkert ha ledd hysterisk morsomt men kan ikke annet enn tenke ”spar deg for den slags morsomheter” der jeg sitter.
Da flau spøk var lagt til side presenterer han ”programmet” for møtet og fortelte at de er to som skal holde denne delen av møtet som vil ta ca 20 minutter. Når dette er ferdig vil det komme åtte veiledere som vil gjennomføre en personlig samtale med hver enkelt av oss. Dette vil ta fra ca 5(!) til 20minutter. ”Hvordan skal jeg få avklart noe som helst i løpet av denne tiden?” tenker jeg. De to NAV-ansatte starter sin gjennomgang som kort fortalt er en latterlig greie. De snakket blant annet om dette å sende meldekort (som de fleste nok hadde gjort en del ganger allerede), hvordan man fører meldekort om man jobber litt, er i arbeidspraksis eller tar ferie i inn- eller utland. Også noe man er informert om via papirer når man melder seg som arbeidssøker. De presenterte kursoversikten sin, som selvfølgelig var den samme der som den som ligger på internett’en hjemme og ikke hadde utvidet seg det spøtt. Vi fikk informasjon om hvordan gå frem når man søker kurs. Og så sist, - men ikke minst! Om du finner en jobb på nav.no som du søker på: ”For all del. Ikke henvis til at du har funnet annonsen på nav.no. Mest sannsynlig har ikke arbeidsgiver lagt ut stillingen hos NAV. Vi har funnet den et annet sted og lagt den i vår base. Det er viktig at du bruker kildehenvisningen som er ført opp nederst i annonsen” Akkurat dette var jo faktisk nyttig lærdom. Men hvorfor i all verden var det ingen som fortalte meg dette seks måneder tidligere. Da jeg søkte dagpenger? Alle som søker jobb vet jo hvor viktig det er for eksempel ikke å ha skrivefeil i søknaden. Lurer på hva de må ha tenkt hos potensielle arbeidsgivere når jeg henviste til stillingsannonse hos nav.no og de bare hadde kjøpt annonseplass hos finn.no, jobbportalen.no osv? Hadde dette vært en tweet, på Twitter, ville jeg skrevet #denfølelsen. For det var den følelsen jeg fikk. Den ekle, hvor du kjenner at du har dumma deg ut. Mistet en mulighet. Kanskje mange?
Da informasjonsmøtet var ferdig kom det åtte veiledere til. Disse fikk tildelt navn på hvilke bruker de skulle ta med seg – vilkårlig fra lista. Man skulle jo kanskje tro at de kunna ha organisert disse samtalene litt sånn at bruker/veileder hadde en knytning, og at hun som allerede hadde ringt meg to ganger om jobbklubb, var den jeg skulle snakke med. Men nei. Sånn var det ikke. Jeg ble sittende å vente en god stund. Det var jo tross alt 4-5 personer på hver veileder. Da jeg endelig ble ropt opp så traff jeg en type med slapt håndtrykk. Så slapt at jeg tenkte jeg hadde gjort en stor feil som ville håndhilse, dette var han ikke kjent med. Jeg ble på nytt loset igjennom publikumsmottaket og inn på et møterom. Fordi jeg var ”tilfeldig fordelt” visste han jo ingen ting om meg og hadde naturlig nok ikke forberedt seg på samtale med nettopp meg. Og dette var vel da gjennomgående for alle som var med på dette møtet. Jeg har studiepoeng i statstikk men har aldri vært flink i faget. Hadde jeg vært det kunne jeg ha sagt noe om signifikant og liten andel kanskje fikk sin veileder, men lar det ligge. Vi hadde mest sannsynlig alle samtaler med åtte veiledere som ikke visste noe om oss. Noe annet enn at vi var uten jobb og nå hadde vært det så lenge at nå ”må det bli en annen dans”. Det første veilederen ba om var skjemaet som jeg hadde fått tilsendt i posten, med beskjed om at det skulle fylles ut før møtet. Dette fikk han, og hentet deretter opp CV’n min fra systemet. Mens han gjorde det stilte han spørsmål jeg hadde besvart på arket han satt og leste fra. Rart tenkte jeg, men var samtidig ikke veldig overrasket. Også kom kursspørsmålet igjen. Om ikke det var noen kurs jeg kunne tenke meg. Og jeg måtte atter en gang igjennom det jeg hadde snakket med ”jobbklubbdameivrer’n” om. Eller ikke helt. Jeg kunne fortelle at jeg hadde funnet et kurs hos NKS nettstudier som jeg ønsket å ta. Hvorpå han, som jobber i NAV, og som ville snakke med meg om kurs, lurte på om det var noe de tilbød? ”Nei, det er det ikke”, svarte jeg, ”men det er et kurs som er mye billigere enn kursene dere kjøper hos andre leverandører ”. ”Javel, men dette kan ikke jeg svare deg på”. Nei. Det kunne han vel ikke. Og ikke kom han med forslag om hvordan jeg eventuelt kunne gå fram heller. Tror det ble litt vanskelig for ham å bistå meg så for å kartlegge litt mer spurte han: ”kjenner du til finn.no” hvorpå jeg ble litt perpleks. Ikke fordi jeg ikke kjenner til finn.no men fordi jeg engang i tiden var med på prosjekt e-handelssatsning i Aftenposten. Men selvfølgelig. Han må være unnskyld. Han hadde jo ikke lest CV’n min før jeg kom. Da han skjønte at de ikke hadde kurs for meg så kom neste krav. ”Du må i arbeidspraksis”. Og heldigvis hadde jeg allerede noe på gang i så måte og vi ble enige om dette skulle bli en annen prosess. Og det er også en annen historie. Kanskje med tittel: ”Noen så meg?”
The best is yet to come.
Som et lite P.S til historien så ligger det et par oppfordringer til NAV/Arbeidsdepartementet i blant annet overskriften min. Velferdssystemet vårt kan ikke fungere på denne måten hvor alle skjæres over en kam. Noen av de som var med på dette informasjonsmøtet fikk det de trengte. Andre trenger en annen form for oppfølging og fikk ikke noe ut av det. For meg virker det som at systemet tar utgangspunkt i at folk som trenger hjelp, etter for eksempel seks måneder, er ”dumme”. Når de ikke finner nok stoler til folk fordi de ikke tror alle dukker opp, klarer å fordele samtalelistene seg i mellom slik at folk får sin veileder, sjekker CV i forkant slik at de kan komme med konkrete råd. Ja da er det noe galt.
Avslutningsvis til dette P.S’et: Veiledere i NAV burde for øvrig ikke spørre meg om jeg kjenner til finn.no De burde spørre meg om jeg er registrert på LinkedIn! NAV henger langt etter i sine oppdateringer.
Jobbportalen anbefaler et besøk på Heidis egen blogg