Etter å ha lest artikkelen Tabbene du taper jobben på fikk jeg lyst til å by litt på meg selv. Tenker kanskje det kan være litt skummelt da jeg tross alt er i jobbsøkersituasjon, men så langt virker det ikke som om min fremtidige arbeidsgiver bryr seg nevneverdig om bloggen min. Jeg tar sjansen.
Tabber på jobbintervju
September 06, 2012 at 11:17 AM
Mine to-tre, historier, handler ikke om noe av det forfatteren beskriver. Jeg vet da å kle meg. Å te meg! På noen områder. Men jeg må jo også ha noe å slite med. Ikke sant? Og klokka er noen ganger min uvenn. Eller rett og slett direkte en fiende til tider.
Jeg har dessverre tre stk "komme-for-sent-til-jobbintervju-situasjoner". Ja. Du leste riktig.Tre stykker.
Den første situajsonen hvor jeg kom for sent gikk riktig så bra, vil bare nevne. Jeg var for sent ute, etter å ha kjørt meg bort, men hadde en bra samtale med konstituert markedsdirektør, daglig leder og en fra et rekrutteringsfirma. Fikk klapp på skulderen (bokstavelig talt) av sistnevnte på vei ut fra intervjuet med følgende ord: ”må si du tok deg fint inn igjen på den for sent kommingen din!” Og jeg fikk faktisk jobben. Fantastisk beskjed, tre dager før juleaften et år.
Samtale nummer to hvor det gikk galt ble en litt dum sak. Når jeg tenker meg om har jeg vel egentlig aldri hørt noe mer, om den jobben. Hm. Rart. Det begynner vel å bli halvannet år siden nå. Jaja. Kan det ha vært fordi sjefen (den potensielle), måtte ut å dytte bilen min, før samtalen, fordi jeg fikk stopp et sted det ikke var lov å parkere rett utenfor? Hm.
Så var det nummer tre da. Der fikk jeg faktisk beskjed om at jeg ikke gikk videre, etter første samtale. Som foregikk dagen etter at jeg egentlig skulle ha vært på intervju. Og det var ikke min feil. Jeg beregnet faktisk hele 35 minutter på en kjøretur som skulle ta mellom 10 og 15 minutter. Feilen ligger hos Veivesenet. Som aldri blir ferdig med veiprosjektene sine her i by’n. Jeg rota meg totalt bort. Kjørte runde på runde. Faktisk forbi bygget jeg skulle til. Jeg så det, men fant ingen innkjøring. Fem minutter før jeg skulle være der måtte jeg bite i det sure eplet og ringe til han jeg skulle snakke med. Hyggelig fyr som ba meg ta det med ro.
Han var fortsatt på kantina etter lunsjen. ”Slapp av sa han”. ”Hvor er du”? ”Kjør sånn og slik”, sa mannen. Jeg pustet lettet ut. Kul type tenkte jeg. Ca 20 minutter etterpå var jeg fortsatt ute og kjørte bil. Langt fra i nærheten av stedet jeg skulle til. Enda lenger borte, faktisk. I det jeg skulle ringe på nytt for å fortelle om situasjonen ringte han jeg skulle i intervju med. Han presenterte seg ikke en gang før han begynte å snakke. Sett sånn. Litt småuhøflig spør du meg. Jeg hadde da ikke lagt han til i mine kontakter og kunne vite hvem han var. ”Er du helt ute å kjøre eller?” sa han. Og det måtte jeg jo bare medgi at jeg var. Men tro det eller ei, - jeg fikk lov til å komme dagen etterpå. Dessverre gikk det ikke min vei. Da jeg fikk mail med beskjed om at jeg ikke gikk videre så ønsket jeg vite hvorfor. Jeg svarte, og takket for informasjon og lurte på om han kunne utdype litt om hvorfor. Har ikke fått svar. Sett sånn – så mye uhøflige folk rundt omkring ;)
Heidi.
Jobbportalen anbefaler også et besøk på Heidis egen blogg