I det siste året har jeg lest og hørt mange uttale seg om stress som den nye folkesykdom. Psykologer, leger og legfolk deler sin erfaring og viten fra både et objektivt og et mere subjektivt perspektiv.
Stress - den nye folkesykdom?
February 04, 2013 at 9:51 AM
Det jeg spesielt legger merke til er rådene som gis i de forskjellige artikler og blogger.
Råd som spriker i mange forskjellige retninger. Det er langt fra enighet om hva som forårsaker stress, ei heller hva som hjelper mot stress.
Hva skal vi tro, og hvordan skal vi manøvrere i det her landskap av motsatt rettet informasjon? Den ene eksperten sier det nærmest er farlig å mosjonere når en har blitt stressramt. Den andre eksperten sier, jo, mosjon hjelper. Noen mener stress er individuelt betinget og derfor et individuelt ansvar, andre mener det er et samfunns- og ledelsesmessig ansvar.
Forvirring. Ja.
Det er rimelig enighet om at vi opplever stress når vi over lang tid fornemmer en ubalanse
mellom våre oppgaver og de muligheter vi har til å løse oppgavene på en tilfredstillende måte. Årsakene til ubalansen kan være dårlige fysiske rammer, tekniske forhindringer, kulturen på jobben, negative livsbegivenheter, manglende anerkjennelse, for store krav fra ledelsen eller at du ikke får brukt det du er god på eller brenner for.
Hvordan oppdager vi så signalene på stress i tide? I mange tilfeller kan det desverre være
andre som oppdager det, og/eller du først erkjenner og oppdager det når det hele bryter
sammen.
Psykologer kan også bli stresset. De er mennesker som alle andre. I perioder har jeg selv
hatt det så travelt at det har gått meg på. Mine ”for travelt” signaler er hovedsaklig to ting. Det ene kaller jeg for ’kognitiv breakdown’. Jeg begynner å huske dårligere, og gjøre små merkelige ting. Jeg kan f.eks ta meg selv i å dobbeltbooke, eller skrive feil dato og tidspunkt i kalenderen. Det andre signalet er at jeg irriterer meg over småbagateller på hjemmefronten. Det forteller ups, gult lys, stopp opp, ta det med ro og finn løsninger.
Og, jeg har mine løsninger, og får heldigvis hurtig gjenopprettet balansen.
Poenget med min lille historie er at jeg tror alle har sine individuelle varselslamper og
løsninger når de gir seg tiden til å kjenne etter. Hvis jeg spør dere vil jeg trolig få mange
forskjellige svar, og det er derfor det kan være så vanskelig å gi råd som passer for alle.
Det viktigste er å forebygge stress, både individuelt og via ledelsen. Hvis det er god trivsel,
fellesskap, frihet under ansvar, meningsfylte oppgaver, engasjement og gode stemninger
der hvor du er, så tror jeg sannsynligheten for å bli rammet av negativ stress er minimal. Vi
kan alle tåle travle perioder når forutsetningene for tilfredstillende løsning av oppgavene er
tilstede.
De beste hilsner fra psykolog Kit Lisbeth Jensen