Det florerer en mengde gode råd fra ekspertene om hvordan en CV skal skrives. Problemet med disse rådene er at de ofte peker i alle retninger, og til slutt vet man ikke hvilken vei man skal velge. Bruk kreativitet, men ikke vær for kreativ. Om du skal legge ved bilde avhenger av om du er kvinne eller mann, stygg eller pen, hvit eller farget, og innenfor hvilket felt du søker.
"Alle fine damer har ei stygg venninne"
July 11, 2012 at 9:34 AM
En undersøkelse forteller at det ikke alltid er fordelaktig for kvinner å ha bilde på CV-en, spesielt ikke hvis hun er vakker. For vakre menn er det større sjanse for å bli innkalt til intervju hvis han har lagt ved bilde, enn uten. Dette fordi det ofte er kvinner som arbeider innen rekruttering, og som vi alle vet(!) styres kvinner av misunnelse mot andre medsøstre, mens de liker vakre menn. Hvis det finnes en sannhetsgehalt i Falsk/Mathisens ”Alle fine damer har ei stygg venninne!”, bør vi kvinner virkelig gå i oss selv, tore å ta et dypdykk, kanskje finne noe vi ikke liker og gjøre noe med det. Min erfaring er likevel at jenter generelt er flinke til å rose hverandre og til å løfte hverandre opp. Gjør vi dette fordi vi fisker etter returkomplimenter? Er vi så enkle? Kanskje! Det er det undersøkelsene forteller oss, sist fra Ben-Gurion University i Israel. ”En vakker kvinne bør heller la søknaden forbli bildeløs, viser studien.” Det lønner seg altså å være den stygge venninna?!
Hvilket bilde hadde en norsk undersøkelse vist?
I USA eksisterer det en jobbdatabase for spesielt vakre mennesker, er du ikke vakker nok blir du kastet ut. Jeg håper inderlig at denne trenden forblir over dammen!
Hvis det er menn som skal plukke ut eventuelle intervjuobjekter, blir de visstnok ukonsentrerte av å ha vakre kvinner rundt seg, i tillegg til at de føler seg truet av kvinner som klarer å være vakre og intelligente på en gang. Og er du er så uheldig at du er blond, er fremdeles klisjeen rundt blond=dum gjeldende. Personlig har jeg større tiltro til menn enn som så, men i følge min far (som er en av grunnene til at jeg har større tiltro enn som så!) og Lars Einar Engström (”En sexists bekjännelser”) er jeg helt på bærtur. Engström innrømmer å ha kastet søknader fra kvinner rett i søpla, uten så mye som å ha kastet et blikk på om hun faktisk hadde noe å fare med, ene og alene fordi den kom fra en kvinne. Han klarte først å gå i seg selv etter at hans datter var blitt voksen, ferdig utdannet og klar for jobbmarkedet. Mannfolk kan være innmari treige, men de aller fleste våkner når de sitter der med en nyfødt datter i armene. Da er plutselig damefotball helt ok, hoppe i Kollen skulle bare mangle, de vil se akkurat sin prinsesse på toppen av pallen, og de vil i hvert fall gi henne de samme mulighetene som gutta til å lykkes her i livet. Engström var ulovlig treig, selv til mann å være, men ære være han for bekjennelsen!
Herlige vesenet, helsevesenet!
I helsevesenet gjelder ikke disse reglene. Skal du søke jobb her, er det så stor mangel på kvalifiserte folk at du i hvert fall ikke trenger å tenke på slike overflatiske ting som hvordan du ser ut. Når det kommer til søknad og CV er heller ikke det så komplisert. Så lenge du holder deg ”på gølvet” kan det holde med en gul post-it, og/eller en telefon-/samtale. Før du vet ordet av det jobber du dobbeltvakter etter første ukes endt opplæring. Ingen bryr seg om du er stygg, pen, hvit, farget, kvinne eller mann, så lenge du har offentlig godkjenning i orden, har skrevet under taushetserklæringen, godtar lønna, og jobben blir gjort på en kvalitetsmessig og forsvarlig måte. Bortsett fra disse kriteriene er det Kardemommebyloven som gjelder. Enkelt og effektivt.
For noen år siden søkte jeg stilling som lydbokprodusent ved NLB: Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. Jeg gikk imot alle råd, tok en kreativ vri, og la ved et bilde på CV-en som viste mer av min personlighet. På intervjuet understreket de at jeg hadde en fin CV og at alle kvalifikasjoner fylte kravene deres. Avslutningsvis fikk jeg smilende spørsmål om valg av bildet. Jeg måtte le selv også, for jeg visste jeg hadde tatt en sjanse. Jeg forklarte at det var ment som en visuell måte å vise at jeg er kreativ, selvironisk, humoristisk, og alle de andre personlige egenskapene som ofte blir nevnt i utlysningstekster. På den måten slapp jeg å skrive i søknadsteksten om disse egenskapene, noe jeg ofte syns blir både klisjéaktiv og platt. Sist men ikke minst skulle det fremheve at jeg faktisk liker å fiske.
Det var over 250 søkere til stillingen, jeg fikk komme til intervju på grunn av mine kvalifikasjoner, ikke på tross av bildet jeg la ved. Nå sier det seg selv at jeg ikke fikk napp, jeg blogger tross alt om jobbsøking, men det var et morsomt intervju.
Tilbake til valgets kvaler. Hvordan skal du klare å følge alle råd?
Ekspertene sier at du må fremstå slik og slik, du må stikke deg litt ut, men ikke for mye. CV-en bør være på en A4-side, noen sier fler. Ikke velg liten skrift bare for å presse informasjonen ned til en liten side, å sitte med lupe for å lese en CV er det neppe noen som gidder. Noen sier man skal ta med all erfaring og utdanning, andre sier at det trenger du ikke, det avhenger av hvor gammel du er og hvor mye du har gjort. Så hvor gammel er for gammel, og hvor mye erfaring er for mye? Noen sier til og med at du skal pynte på sannheten, altså ikke direkte løgn, men bare pynte litt. Da spør jeg; hvor går grensen mellom pynting og juging?
Nei, det får bære eller briste. I tillegg til kvalifikasjoner forsøker jeg å vise hvem jeg er, og hvis en potensiell arbeidsgiver ikke forstår det, eller ikke liker resultatet, altså meg, da er vel heller ikke jeg interessert i å kaste bort verken hans/hennes eller min egen tid på noe mer.
Lykke til med din CV. Sjekk ut min favoritt på Europass.