Jeg sitter og leser på et manus fra en tidligere kollega som skriver bok. Jeg er på siste halvdel og syns det ser bra ut, det ser annerledes ut enn mye av det som finnes av selvhjelpsbøker – for det er en sånn bok – og det er det at den er annerledes som jeg syns er så bra. Hun spurte om jeg ville lese for hun vet at jeg treffer en del mennesker som leser sånne bøker og som lytter til «selvhjelpseksperter» og som til og med tror at det er fritt fram for hvem som helst å få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til.
HJELP TIL SELVHJELP
April 15, 2014 at 10:37 AM
Hun er ganske lik meg i tankesettet og tør å stille dette magiske spørsmålet om hvorfor det ikke er nok å være som man er og at det ikke er flaut å kjenne sin begrensning og være fornøyd med at man ikke kan komme seg videre, for ikke å snakke om de som ikke har lyst til å komme seg videre men som har det bra der hvor de er og som til og med får seg til å si at «godt nok» er godt nok. Hun strekker den til og med litt lenger enn meg når hun sier at en grense er en grense og at det ikke bør være noe mål i seg selv å flytte grenser.
Jeg nevner i andre tekster at jeg stiller meg ganske tvilende til det meste av disse som tror at de har fått et slags mandat til å servere oppskrifter på hvordan andre skal leve livet sitt når målet er satt mot noe som ikke har forankring i muligheter eller forutsetninger. Jeg liker ikke økningen jeg ser av sånne kliniske eksperter som populariserer sin «kunnskap», men innrømmer en visshet om at vi dessverre bare har sett begynnelsen.
Kropp og sjel og alle disse mentale greiene som ingen egentlig skjønner seg på er i fokus.
Det er sånn du skal være og sånn du skal se ut.
Vi kan hjelpe deg.
Bli en av oss.
Grøss.
Jeg er typen som rister på hodet når jeg hører om en markedsjef i en middels norsk bedrift som kjøper tilgang til det samme opplegget som førte en høydehopper til en plassering på pallen, jeg syns for øvrig at det er utrolig kjedelig med sånne idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett som ikke har noe annet å gjøre enn å reise rundt og fortelle om hvordan de følte det når de endelig sto der. Jeg syns det er drita kjedelig, men det er jo en drøss med mennesker som betaler masse penger på å se og høre.
Noe må kanskje være riktig.
Litt paradoksalt når dette «noe» er noe som i utgangspunktet oppfattes som galt.
Hmm.
Jeg opplever at de fleste av de som tror på noe av dette argumenterer med et ønske om å få bedre kontroll over seg selv, de funker ikke som de er og søker påfyll fra noen som i tidligere tider ble kalt hekser og trollmenn og sjamaner. De trenger den lille snerten som mangler, en liten vridning eller justering og vips så er man der man tror man skal være eller der hvor alle andre forventer at man skal være. Det er en god egenskap å spørre om hjelp, for all del, men det er en enda bedre egenskap å forstå at man først må se inn i seg selv og finne ut om det virkelig er behov for «hjelp» eller om det er mulig å hjelpe seg selv.
Det er det som menes med selvhjelp.
Det begynner med en forståelse for at det ikke er alle som kan få til hva som helst bare man står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til, spesielt ikke når målet begrenses til et ønske om å fremstå som noe som er litt bedre enn sidemannen i en målestokk som paradoksalt nok er satt av de som tjener penger på dette.
Jeg jobber med sånne ting som det ikke finnes noe fasitsvar på, uansett hva sertifiserte rådgivere og coacher klarer å lire ut av seg. Det er nettopp dette med at det er fritt fram for alle som åpner for dette store mangfoldet av toneangivende retninger som underbygger brukernes forventninger om bærekraftig bistand. Det er som å ligge på ryggen og se på skyer hvor noen ser noe som skygger for sola, mens andre ser en sau eller en pølse eller noe helt annet.
Jeg får høre at jeg er den kloke mannen som det går an å snakke med, og hadde en episode for ikke så lenge siden hvor jeg gikk en runde i skogen like ved der jeg bor, rundt et vann og litt sånn på måfå sammen med en fyr som hadde noen utfordringer på arbeidsplassen sin, vi gikk og gikk og han skravla og skravla og tilbake på parkeringsplassen så sa han at det hadde vært fint å snakke med meg. Jeg hadde egentlig ikke sagt noen ting, i hvert fall ikke så mye av betydning og som kan leses i lærebøker og sånne ting, men når han ringte meg to dager senere så hadde han gjort det han hele tiden visste at han måtte gjøre.
Han måtte bare si det høyt til noen.
Jeg kunne sikkert vært byttet ut med bikkja, men samtidig så tror jeg det er tanken på at han tror at han snakket med en som visste hva han snakket om og som skjønte hva som skjedde og hvorfor det skjedde.
Tro kan flytte fjell, ikke sant.
Det er nemlig her det meste ligger.
Det ligger i hodet og tankesettet.
Det er det som i all enkelthet kalles innstilling og holdning i forhold til eget verdibilde. Det er nemlig ikke så mye mer hokus pokus enn som så, men så er det noen som vet at dette er en sannhet med modifikasjoner i likhet med alle andre valgte sannheter som det er mulig å gjøre seg rik og berømt på.
Jeg er for øvrig ikke så veldig begeistret for noen av de som har opplevd noe som de på død og liv må dele med andre i en bok eller i et TV-program eller et annet sted heller, de som blir en sentral del i den sosiale virkeligheten og massekulturen og som oppfattes som alminnelig i all sin ualminnelighet og avmystifisert i sin mystiske fremtoning.
Sorry, men jeg slenger inn et grøss.
Det er fint med hjelpsomme mennesker, det er ikke det, men det blir feil når triggerpunktene skyldes industrialisering og ønske om rikdom og berømmelse. Det er det som skiller hekser og trollmenn og sjamaner fra kvakksalvere.
Jeg er definitivt ingen psykolog og skal derfor være litt forsiktig med å uttale meg så mye om dette faget, men det fantes en tid hvor mennesker som fortalte at de hadde vært hos en psykolog ble sammenlignet med en som det hadde klikket for og som måtte ligge på en sofa og snakke om barndomsminner til en gammel mann i dyp stol som røyket pipe og skrev notater på gule ark. Dagens samfunn viser en rekke selskaper som tilbyr forhåndsprogrammerte sparringspartnere og mentorprogrammer hvor psykologer og andre mennesker som tror de kan en del om hva som skjer i hodene våre har en sentral rolle, nesten som en bonus eller en frynsegode, man får jo til stadighet høre at det er viktig å snakke om det mentale når man beveger seg i ulike prestasjonskulturer og da er sannsynligheten stor for at du får høre at du kan få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til. Det er opp til deg selv, noe som i og for seg kan være riktig, men samtidig må man være klar over at dette betyr at man setter seg selv som ansvarlig for det som i utgangspunktet oppfattes som et forbedringsbehov.
Det er det mange som ikke tenker på.
Man skal heller ikke så veldig langt tilbake i tid før det var religionen og alt styret rundt som hadde en slags offisiell enerett på alle disse tingene, alternative tenkere ble brent på bålet og latterliggjort, men på den annen side så kan man si at den vitenskapelige overgangen har ført til mer angst og usikkerhet og formaninger om hva som er bra og hva som kanskje ikke er like bra og som paradoksalt nok har skapt dette begrepet «selvhjelp» som beskrivelse på hvordan gode originaler kan sleike seg fram til å bli dårlige kopier …
Kaffe, humor og ironi er en naturlig del av vår hverdag, og en medvirkende årsak til at vi falt for bloggen til Morten Besshø. En mann som gir karrieretips med en filosofisk vri - ærlig, usensurert og brutalt ærlig - det fasinerer og engasjerer, og inspirerer!
Vi er glade for å få lov å spre det glade budskap, og oppfordrer deg til å besøke Mortens blogg, og hans side karriereverkstedet.no