SkanPers Kommunikation

JobbPortalen.no

Kjærlighet, karriere og nystart i Norge

- ga opp drømmejobben.

Tag Cloud



Arkiv

2012

2013

2014

2015

2016

Uwe Matthäus (50) kom til Norge i 1993, etter å ha truffet Marit på motorsykkel-ferie i Norge. Han ga opp en ansettelse på livstid i det tyske politiet.

Av Camilla Veka

Kjærlighet, karriere og nystart i Norge

August 22, 2013 at 9:55 AM

Han holdt brevet i hånden, banket på døren og gikk inn. Der satt sjefen. En gammel mann, litt røff i kantene, men veldig okei. De hadde et godt forhold. Han la oppsigelsen på pulten hans. Det kjentes rart. Sjefen åpnet, leste brevet, så på Uwe, og leste det igjen.

«Matthäus, nå går De hjem og blir edru, og kommer tilbake i morgen klokken ni.»

‒ Jeg ville si noe, men fikk ikke gjort det. Situasjonen ga ikke rom for det. Dagen etter skjønte han at jeg mente alvor, men sa han håpet det ikke var en forhastet beslutning, forteller Uwe.

«Jeg kan ikke love noe, men hvis fremtiden din i Norge ikke skulle bli som du ønsker, så kan du innen de neste tre årene ta kontakt for å høre om det er åpent for retur.»

Han jobbet tiden ut, og flyttet ‒ for godt.

En støtte
Etter videregående begynte Uwe på polihøgskolen i Tyskland. Etter tre år med hard jobbing ble han med på et utvelgelsesprogram for det som ble kalt høyere tjeneste, hvor man avanserer i tjenestenivå. Det førte til et treårig stipend til å studere på faghøgskolen for offentlig forvaltning i Duisburg. Han gikk fra å være uniformert politi, til kriminalkommisar innenfor kriminalitetsforebygging.

Etter dette jobbet han i tre år ved delstatens øverste kriminalpoliti-organ. Noen kolleger og venner syntes han var godt på vei i sin politikarriere, med kommissartittelen og ansettelse på livstid.

‒ Flere ble overrasket over at jeg ville slutte i jobben, og kollegene mine skjønte ingenting. Men etter at jeg forklarte dem hvorfor, og hva jeg hadde tenkt så aksepterte de det vel etter hvert, sier Uwe.

Men det var likevel farens mening som var den viktigste.

‒ Jeg diskuterte det med min far, som er slik som fleste fedre. Han var stolt over at jeg hadde fått meg en utdanning, jobb, karriere og et godt liv. Men reaksjonen hans var egentlig veldig kort og grei. Han sa: «Hvis du har tenkt gjennom det, og tror du blir lykkelig, så er det ikke noe spørsmål. Da skal du gjøre det». At han sa det var en støtte. Jeg hadde kanskje klart meg hadde han ikke støttet avgjørelsen min, men det var godt å vite at det var det han mente, innrømmer Uwe.

Ville begynne med blanke ark
30 år gammel traff Marit i mai 1992. På den tiden bodde han i en by som heter Mülheim an der Ruhr, og hadde en kjæreste han hadde vært sammen med i fire år. Han tror det var lettere å flytte til Norge, fordi han da allerede hadde flyttet fra sin hjemby Marsberg til hvor han bodde på det tidspunktet.

‒ Jeg var vant til å flytte ut av skyggen til min hjembys kirketårn, som pleier å si i Tyskland.

(Saken fortsetter etter bildet) 

Her er Uwe sammen med sin kone Marit, og barna Kajsa og Oskar. Foto: Privat

Her er Uwe sammen med sin kone Marit, og barna Kajsa og Oskar. Foto: Privat

Etter å ha truffet Marit flere ganger samme år, begynte de å snakke om å flytte sammen. Ved årsskiftet til 1993 var det bestemt.

‒ Vi pratet mye om fremtiden, og bestemte oss for at det var best at jeg kom til Norge. Vi drøftet begge deler – også at hun kunne flytte til Tyskland. Men hun holdt på med psykologistudiet, og hadde etter endt utdanning vært ganske sikret jobb fordi det var få psykologer på markedet den gang. Det var altså en større økonomisk trygghet for oss at jeg flyttet til Norge. Men det er vanskelig å si hva som ga det endelige utslaget, forteller han.

April samme år giftet de seg, og bare noen måneder senere flyttet han til Bergen..Men det var mer enn manglende norsk statsborgerskap som gjorde at han ikke fortsatte å jobbe som politi. Utdanningen hans i Tyskland kunne ikke godkjennes eller sidestilles med samme utdanning i Norge.

‒ Jeg visste da jeg flyttet at jeg ikke kom til å jobbe som politi igjen, jeg ønsket heller ikke å jobbe med noe liknende. Det å begynne forfra var veldig skummelt, men det var også fristende å si at nå dropper jeg alt jeg har gjort de siste 12 årene, både utdanningen og jobben som politi, innrømmer Uwe.

Tilfeldighetene avgjorde
Det var allerede høsten 1992, etter et møte med en bekjent tysker som hadde flyttet til Norge med sin norske kjæreste, at Uwe ble tipset om mulighetene for studier ved Universitetet i Bergen. Tyskeren hadde i likhet med Uwe truffet kvinnen i sitt liv, og hadde heller ikke noe særlig med norsk-kunnskaper. På dette tidspunktet var det enda ikke bestemt at Uwe skulle flytte, men han så på mulighetene. Det var nemlig ikke så lett å få oppholdstillatelse.

‒ Hadde jeg ikke oppholdstillatelse, fikk jeg ikke studere, og omvendt, sier han.

På denne tiden var ikke Norge blitt medlemsland i EØS, så kom du hit som tysker, så trengte du en oppholdstillatelse. I dag kan man ifølge nettsidene til UDI bo i Norge uten å søke oppholdstillatelse dersom man har gyldig oppholdsgrunnlag og registrerer seg som EØS-borger hos politiet. 

Les mer: Registreringsordninger for EØS-borgere

Uwe måtte dokumentere at han hadde bopel, at han kunne forsørge deg selv for eksempel i arbeid, eller han måtte kunne dokumentere studieplass. Han fikk hjelp av instituttets førstesekretær ved universitetet, og fikk skevet et dokument som bekreftet at han hadde studieplass. Deretter kunne han søke om midlertidig opphold i Norge i et år. Like etter ble Norge medlem av EØS.

‒ Hadde det ikke vært for den hyggelige damen på universitetet, så hadde det nok vært mye vanskeligere, om ikke umulig, sier Uwe.

Lærte norsk på åtte uker
Da han begynte å studere germanistikk ved Universitetet i Bergen, deltok han samtidig på språkkurs. Germanistikk tar for seg forskjellige fagområder, som det tyske språket, tysk litteratur og historie, og germanskspråklig kultur. Med blant annet mye hjelp fra Marit tok ettårs-kurset over et halvt år.

‒ For en som er tysk er det ikke så vanskelig fordi det norske og det tyske språket er ganske beslektet. Norsk har en enkel struktur sammenlignet med tysk, og du kjenner igjen flere ord gjennom engelsk. Det tok åtte uker før jeg hadde kommet over terskelen for å snakke norsk med fremmede, sier han.

Etter tre til seks måneder var alle hemninger han tidligere hadde hatt i forhold til det å snakke norsk borte. Gjennom studiene fikk han fort egne kontakter og venner, og var derfor ikke fullt så avhengig av Marits nettverk.

Da studietiden var over ble det på tide å søke jobb, og Uwe kom over et seks måneders vikariat i posten som pressetalsmann i Hordaland. På grunn tidligere erfaring med offentlighetsarbeid i det tyske politi, men også på grunn av et begrenset antall søkere grunnet den korte varigheten på vikariatet var det ikke så mange søkere. Han fikk jobben.

Like etter begynte Posten å legge ned de første postkontorene og han fikk mye å forklare offentlig. Som tysker i en så rotnorsk organisasjon som Posten var den gang, ble han fort ganske kjent i Bergen og Hordaland via lokale medier.Det gjorde at han etter hvert ble ganske kjent i lokale medier. Stillingen hans ble så forlenget to ganger, og seks måneder ble til halvannet år. Etter det sa han opp.

Liten respons på jobbsøknader
Siden den gang har Uwe tatt etterutdanning ved BI og ballen har rullet. I dag er han spesialrådgiver for innkjøpsseksjonen i Bergen kommune, en jobb han har hatt de fem siste årene.

Før han kom til Norge hadde han hatt en økonomisk trygg situasjon på grunn av jobben i politiet. Derfor var han målrettet når det gjaldt studiene og å få jobb ved siden av. Uwe husker det som en positiv men tøff tid, hvor både han og Marit hadde mye fokus på å få studiene i havn, slik at de skulle ha mulighet til å etablere seg. Han telte over 200 jobbsøknader over en lengre periode.

‒ Jeg antar at det var to grunner til at jeg sjelden ble kalt inn til intervju. Det ene tror jeg var at jeg hadde ikke en veldig konform utdanning og yrkesbakgrunn. Alle vet hva det betyr når du har studert jus eller psykologi eller journalistikk. Og alle vet hvordan de skal vurdere enkelte fag fra universitetene i Norge. Men jeg hadde en rar blanding av politiet i Tyskland og germanistikk som hovedfag i Norge. Det telte ikke mye i arbeidsmarkedet, sier han.

Han tror i tillegg at det at han ikke var norsk, gjorde at han fikk lite respons på mange søknader.

‒ Man må selvfølgelig akseptere at andre har bedre søknader, men jeg tror at det ligger en konservativ grunnholdning hos mange arbeidsgivere som skal ansette folk i faste stillinger. Jeg har forståelse for at det ikke er så lett å bli kvitt folk man har ansatt. Men jeg tror det ble sett på som en ulempe å være fra et annet land, selv om det var vestlig, sier Uwe.

(Saken fortsetter etter bildet)

Her er familien på den kinesiske mur fra en tur de hadde til landet i fjor. Parets datter, Kajsa, er nemlig adoptert fra Kina. Foto: Privat

Her er familien på den kinesiske mur fra en tur de hadde til Kina i fjor. Parets datter, Kajsa, er nemlig adoptert fra derfra. Foto: Privat

En formell greie
Etter snart 20 år i Norge har ikke Uwe planer om å søke norsk statsborgerskap. Han setter heller spørsmålstegn ved om det er noen grunn til å bli det.

‒ Jeg oppfatter det som en formell greie. Man kan jo også knytte patriotiske følelser til det. Men det gir meg hverken fordeler eller ulemper. Jeg kan ikke delta i Stortingsvalget, det er en ting. Men utover dette har jeg de samme rettighetene som en nordmann, sier han.

I dag har Uwe og Marit to barn sammen. Datteren Kajsa er eldst, og adoptert fra Kina, mens Oskar er deres biologiske sønn. Uwe synes først og fremst det er viktig at barna får lære det tyske språket, og mindre opptatt av å videreføre sin tyske identitet i den forstand at han ønsker at barna skal være «litt tysk».

‒ Det som er viktig er at de lærer språket så de kan bruke det eller bygge videre på det når de trenger det. De er jo rotnorske, selv om Kajsa er fra Kina. Men det med den tyske identiteten gjelder meg og ikke mine barn, sier han.

Kan ikke uten videre flytte livet til Tyskland
Selv om Uwe snart har tilbrakt halve livet i Norge, har det ikke vært et alternativ for ham og familien å snu på situasjonen og bo i Tyskland. I tillegg til kostnader er det flere faktorer som spiller inn.

‒ Plutselig drar livet avgårde og river deg med. Vi har kjøpt hus i Norge, stiftet familie, og begge har fast arbeid. Vi kan ikke uten videre flytte det til Tyskland. Det er heller ikke lett for noen av oss å få jobb i Tyskland nå. Så jeg føler ikke jeg kan si at vi gjør min eller hennes greie, sier han.

Uwe besøker hjemlandet en til to ganger i året, og det med begrenset tid. Nå er han 50 år, og opplever savnet etter sitt gamle hjem som mer og mer nostalgisk.

‒ Jeg oppfatter at jeg gleder meg mer til å se de gamle vennene mine igjen. Nå setter jeg pris på det og oppsøker det oftere. Den første tiden i Norge var det ikke så viktig, men nå savner jeg relasjoner til folk jeg har en felles barndoms- og ungdomstid med, sier han.

‒ Men jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Norge, og ser min og familiens fremtid her, og ikke i Tyskland, forteller han. 

Camilla Veka
Følg Camillas blogg her



Tags: Arbeidsglede Arbeidsinnvandring
Category: Gjestebloggere Inspirasjon

Tanker?

Leave a Reply



(Your email will not be publicly displayed.)


Captcha Code

Click the image to see another captcha.