SkanPers Kommunikation

JobbPortalen.no

Norske jenter førte dem til Norge

- Englandsduoen Casa Murilo

Tag Cloud



Arkiv

2012

2013

2014

2015

2016

Verken Chris Winfield eller Dan Hesketh hadde tenkt på å flytte til Norge. I Brasil traff de begge norske jenter, og etter fem år i Norge føles det som hjemme.

Norske jenter førte dem til Norge

August 13, 2013 at 12:11 PM

Av Camilla Veka

Siden to norske jenter hadde ført dem til Norge, ønsket Chris Winfield og Dan Hesketh først å kalle bandet sitt «The Norwegian Girls». Englandsduoen som startet norske Casa Murilo i 2009, skryter uhemmet av sine kjærester Astri og Linda for støtten de har fått både privat og i forbindelse med musikken.

‒ Vi hadde ikke holdt ut så lenge uten dem, sier Chris.

‒ Linda kom på de 50 første konsertene våre. Jeg husker hun sa at hun kun hadde gått glipp av to. Hun klager aldri, legger Dan til.

Basert på et veddemål
Dan og Linda skulle opprinnelig bli i Brasil. Hun hadde søkt utdanning ved universitetet der, men da det ble rot i jobben til Dan ønsket han å forlate landet. De bestemte seg for å flytte til Oslo sammen. Han syntes det var skremmende, men likte spenningen.

‒ Jeg hadde allerede bestemt meg lenge før jeg traff Linda  jeg ville bort fra England og ikke dra tilbake. Jeg var ulykkelig på den tiden. Før jeg dro til Brasil veddet en kompis på at jeg kom til å komme tilbake etter et halvt år, så på mange måter har jeg basert livet mitt på et veddemål. Jeg tenker noen ganger på det, innrømmer Dan.

Chris dro i utgangspunktet til Brasil ferie, men endte opp med jobb der. Det var også her han traff Dan for første gang.  Dan og Linda flyttet til Norge noen måneder før Chris og Astri. Chris tror det var lettere for ham å flytte til Norge, vel vitende om at han hadde Dan der. Han var han aldri tvil om å dra fra Brasil.

‒ Å bo i Brasil var hardt for kroppen. Det var en uvanlig måte å leve livet på, med festing, sol og strand. Vi levde i en boble, og Norge representerte et sted å leve et mer normalt liv, sier han.

Gutta synes været i Norge er ekstremt. Og det er kanskje ikke så rart når de flyttet hit fra sol og strender i Brasil. Foto: Camilla Veka

Gutta synes været i Norge er ekstremt. Og det er kanskje ikke så rart når de flyttet hit fra sol og strender i Brasil. Foto: Camilla Veka

Trengte å ha det gøy
Dan har alltid elsket å reise, og spesielt var det galskapen og utfordringene ved å bo andre steder som trigget ham. Etter språkstudier både i England og utlandet jobbet han to år som selger i Kellogs.

‒ Jeg var den fyren, og jeg hatet det virkelig. Egentlig hadde jeg en drøm om å bli musiker, men jeg trodde ikke jeg kunne klare å realisere den. Jeg dro til Brasil fordi jeg trengte å ha det gøy, og endte opp i Norge, sier Dan.

I motsetning til ham, jobbet Chris som rørlegger. Men han var ikke klar for den såkalte «ni til fem»-rutinen.

Ser de tilbake, føler ikke gutta at de har måttet ofre så mye for å komme til Norge. Det var likevel tøft for Chris da han forlot et seks år gammelt forhold den dagen han flyttet til Brasil. Han tror det er lettere for familien at han nå bor i Norge, enn da han bodde i Sør-Amerika.

Dan merker også at det går inn på moren. Hun synes noen ganger det er litt vanskelig at han bor i Norge, selv om det bare er en kort flytur unna.

‒ Mamma er litt skuffet, men hun er jo som andre mødre. Selv om jeg hadde bodd rett over gaten, hadde hun sikkert vært opprørt over at jeg ikke kom og bodde med henne, sier han.

Gifter seg neste år
Han kjenner litt på savnet etter familien nå som han også skal gifte seg med Linda.

‒ I fem år har jeg ikke savnet hjemme. Jeg ser familien to ganger i året, og jeg snakker ofte med dem. Vi er fortsatt nære. Men nå som vi kommer inn i en annen fase i livet, når folk rundt oss begynner å få barn at man ser litt lengre fremover – det er da du innser at familien ikke er så nær som du kanskje skulle ønske. Jeg ser jo for meg hvor fantastisk det ville vært om alle venner og familie bodde i samme by, sier Dan.

Fem år i et annet land enn hjemlandet har også trigget materielle savn. Chris sitt største er kanskje også det mest overraskende. Hvertfall for kameraten Dan.

‒ Jeg savner teite ting, som typer mat. Norsk ost er en vits. Og da mener jeg ikke brunosten, den er fantastisk. Men det er typer som Norvegia. Jarlsberg er ok, men veldig dyr. Så jeg får familien til å rullere på hvem som skal sende meg engelsk Cheddar-ost. Ja, jeg får ost i posten, innrømmer Chris, og får tullete kommentarer fra sidemannen.

Ikke mulig i England
Den første tiden i Norge var det vanskelig for dem å få jobb. Dan husker det som en frustrerende tid. 

Dan gifter seg med Linda neste år. Han trives godt i Norge. Foto: Camilla Veka

Dan gifter seg med Linda neste år. Han trives godt i Norge. Foto: Camilla Veka

‒ Vi hadde jo akkurat hatt erfaringen med å flytte til et helt nytt land. Så vi visste hvordan vi skulle gjøre det. Vi ser jo at folk mislykkes, så vi visste at vi måtte jobbe ræven av oss. Det var en frustrerende tid i starten. Men livet begynner ikke bare av seg selv, og jeg tror vi tar det for gitt nå.

Dan hadde lokket Chris med at de kunne henge opp flyers sammen når han kom – de kunne være «partners in crime». Og det ble nesten slik. De var sammen hele tiden. Og så var det bandet. Casa Murilo har vært som terapi for dem.

‒ Vi startet et band og ville skrive låter basert på sannheten. Det var terapi. Vi begynte å skrive oktober i 2008, og la all frustrasjonen vår ut i låtene. Vi skrev om en sorg etter Brasil, og det ble en måte å håndtere det på. Så du kan si det også var en slags «bånding», forteller Dan.

Chris er overbevist om at de ikke hadde fått til det samme med musikken, hadde de startet bandet i hjemlandet. Dan tror ikke de hadde hatt tid.

‒ Avstanden har gjort at vi har kunnet fokusere på musikken og låtskrivingen. I England er det også mer press om å lage en bestemt type musikk til en bestemt tid. Her var inspirasjonen først Brasil og hvor vi hadde kommet fra. Men nå er inspirasjonen alt vi gjør, og mesteparten av det skjer jo i Oslo, sier Chris.

Han er likevel usikker på hvor mye av musikken som er direkte påvirket av byen de nå bor i.

Musikken var i starten noe de drev med parallelt med annen jobb. Begge har blant annet jobbet i barnehage, og en periode jobbet de sammen i bar. De opplever ikke at det har vært veldig vanskelig å være engelsk i Norge.

‒ Jeg føler kanskje at vi får et lite forsprang ved å være engelsk. Det er noe med engelskmenn som gjør at det ikke er noe problem å være utlending i Norge, sier Dan.

God på «Kaptein Sabeltann»-norsk
Selv om de begge snakker engelsk, er det noen ganger med innslag av norske ord. Dan tok aldri norsk-kurs, men fikk en god forståelse gjennom jobben i barnehage. Nå sier han at han ønsker å ta kurs, men er usikker på om han faktisk kommer til å gjennomføre. Men han innrømmer samtidig at det har stoppet litt opp etter hvert.

‒ Jeg tror kanskje jeg blir dårligere. Og da jeg jobbet i barnehage var jeg best på Kaptein Sabeltann, ikke fysikk, sier Dan.

Chris derimot, prøvde seg på et seksukers kurs i norsk, men han føler ikke han fikk så mye ut av det. Han synes det er litt ubehagelig å føle at alle snakker engelsk for ham.

‒ Det er litt frustrerende. Å snakke norsk med noen på tomannshånd eller i en liten gruppe er ikke noe problem. Men jeg føler ikke at jeg kan gjøre det samme i en større gruppe. Det er vanskelig å hoppe inn i samtalen, og det blir ikke helt naturlig. Er fælt når du er den eneste, og alt er på engelsk for deg, sier han.

Noen ganger velger de å løse det ved å si at folk kan snakke norsk til dem, og de snakker engelsk tilbake. Men det er ikke alle som takler det.

Quizzes av bandkameratene
Nylig avsluttet de sin største turné hittil i karrieren. I reisetimene de får i slike perioder pleier deres norske bandkolleger å teste dem i navn på fylker og kommuner de har hatt spillejobber i. I tillegg prøver de å lære dem noe om stedene de drar til.

‒ Hver gang vi reiser et nytt sted i Norge, kommer en av gutta i bandet med en hysterisk imitasjon av hvordan de snakker der. En annen vil kanskje trekke inn en kjent person som har den samme dialekten. Alle ler seg ihjel, og vi sitter der og skjønner ikke helt greien, sier Chris.

‒ Når det kommer til ordspill og fleip har vi ikke sjans. Det samme gjelder kulturelle referanser. Ofte skjønner jeg ikke hva det snakkes om. Det er mye å huske, men det er likevel mye vi kan etter fem år, legger Dan til.

Chris liker ikke den norske hvitosten. Derfor får han familien til å sende engelsk Cheddar i posten. Foto: Camilla Veka

Chris liker ikke den norske hvitosten. Derfor får han familien til å sende engelsk Cheddar i posten. Foto: Camilla Veka

Inspirert av rosetoget
Da det smalt 22. juli var begge gutta i Oslo. Faktisk hadde de besøk av kompisen som førte dem sammen i Brasil. Dan husker dagen godt.

‒ Jeg følte meg ikke engelsk den dagen. Kompisen vår opplevde det som en engelskmann. Men han er ikke herfra. Vi er en del av Oslo og Norge, så jeg tror vi opplevde det som helt vanlige medlemmer av samfunnet. Og det var helt forferdelig, forteller han.

En av låtene på deres andre album «The Rise And Fall», er ifølge Dan inspirert av rosetoget etter 22. juli. Med «The City» ville de fortelle en historie.

‒ Vi liker oss her og vi elsker stedet. Rosetoget var nok en inspirasjon. Vi opplevde det. Vi var her 22. juli. Jeg har aldri opplevd en slik solidaritet. Det var en rørende opplevelse. Men det er lett å glemme, for det er jo bare en sang, men vi prøvde ve å uttrykke det, sier han.

Chris mener låten også inneholder en hel del referanser til andre ting som har skjedd i hovedstaden.

‒ Det gjorde det mer akseptabelt at låten kunne være til Oslo. Det kan vel kanskje sees på som en måte å gi noe tilbake til Oslo eller fansen. Likevel er det ikke mange av dem som kommer og ser oss i Oslo, som faktisk er fra byen. Så alle er vel på en måte i samme posisjon som oss.

Vil bo her resten av livet
Med planer om å bli i Norge i lang tid fremover, kommer også spørsmålet om noen av dem vurderer norsk statsborgerskap. Chris er usikker på om han i det hele tatt kan få flere. Han er nemlig statsborger både i Irland og Storbritannia.

‒ For min del er spørsmålet hva jeg får og hva jeg taper. Jeg er ikke bekymret for tittelen å være britisk, for det vil jeg alltid være. Norsk statsborgerskap gjør at jeg kan stemme ved valg, og kan nok også gi meg pensjon når jeg blir eldre. Jeg tror at hvis jeg skal leve her resten av livet så hadde det vært greit å ha. Bare for å ta all romantikken ut av det, sier Dan.

Ingen av gutta angrer på at de bestemte seg for å starte på nytt i Norge. Spesielt ikke nå som det går bra både med musikken og privat.

‒ Du kan egentlig bare angre hvis du ikke ga alt du hadde der og da, men det gjorde jeg. Jeg angrer ikke på at jeg tok valget for jeg har det så bra nå, sier Dan.

‒ Jeg er glad for at vi er der vi er, så jeg kan egentlig ikke angre på noe. Jeg er fornøyd med hvordan alt har gått, legger Chris til.

Tette bånd
Nå jobber de med nytt materiale, og ønsker bare å bli bedre. De innrømmer at mye av tiden deres går til musikken. Noen ganger tror de det kan bli litt for mye for Linda og Astri.

‒ Jentene er veldig mye med hverandre som et resultat av at vi er mye opptatt, og har vært på turné. Og når vi ikke er borte er det vanskelig å ikke snakke om Casa Murilo. Jeg tror det har vært en utfordring for dem at vi alltid snakker om det. Vi involverer jentene i alt, sier Chris.

Han tror det har vært godt for jentene å ha hverandre, og at det har vært greit for dem å være uten gutta i perioder. Dan er enig.

‒ Våre liv har vært speilbilder – med Brasil, hver vår norske jente, og Norge. Og jentene har hatt Brasil, engelske kjærester, Norge, hver sin fullførte Mastergrad, jobb, og samtidig støttet oss i alt vi har gjort. Når Linda og jeg gifter oss neste år, er det med Chris og Astri som forlovere. Jeg tenker det sier noe om hvor tette bånd vi har, og hvordan vi har støttet hverandre på så mange måter, forteller Dan.

Camilla Veka
Følg Camillas blogg her



Tags: Arbeidsinnvandring
Category: Gjestebloggere

Kommentar?

Leave a Reply



(Your email will not be publicly displayed.)


Captcha Code

Click the image to see another captcha.