Jeg har sett en del tekster om viktigheten av å beholde ansatte, det skrives om konkurransekrefter og arbeidsgivers vilje til å strekke seg litt lenger og noen ganger lenger enn langt. Jeg syns det er litt i overkant mye sutring og selvdigging og trekker en del sammenligninger til identitet og stolthet og en del andre superlativer hvor jeg kan være fristet til å bruke wikipedia som dokumentasjon for at mange av dagens arbeidstakere skal forstå hva jeg skriver om – ikke minst når det er snakk om denne «kampen om talentene» og hvordan enkelte selskaper går langt over streken for å sikre seg at ingen andre skal få tak i dem.
Stolt
February 03, 2014 at 9:25 AM
Det er mitt inntrykk.
Det er klart at «talentet» – eller hvorfor ikke kalle en spade for en spade og kalle vedkommende for «ansatt» – har et ord med i dette spillet, og jeg får ofte inntrykk av at det dreier seg om en del lureri som bakes inn i selve innsalget og det er noe som gjenspeiles i forhold til varigheten på arbeidsforholdet.
Det er et alt for stort sprik mellom markedsføringen og til man klikker på play.
Jeg får en del henvendelser fra mennesker som er i starten av karrieren sin, men jeg er ikke typen som lar meg blende av glanset papir som muligens skal få dem til å virke smartere enn de kanskje er. Da er jeg mer opptatt av overgangene mellom de ulike arbeidsforholdene og da er det ganske lett å regne ut hva som påvirker vedkommendes valg.
Det er lov å gjøre feil, for all del, men man gjør ikke samme feilen tre og fire ganger.
Det sier seg selv.
Det er i hvert fall ikke min definisjon på «smart» …
Her om dagen kom jeg over en undersøkelse som forteller at fleksible arbeidsordninger gjør at man kan tiltrekke og holde på dyktige medarbeidere. Nå er jeg en fyr som er vant til å lese mellom linjer, og legger spesielt merke til at de bruker dette adjektivet «dyktig» – paradoksalt nok i en tekst som skriver at rekruttering er en dyr prosess og mange virksomheter ønsker å redusere kostnadene forbundet med dette.
Ehh …
Det hevdes at fleksible arbeidsordninger er løsningen, en frynsegode som tiltrekker de beste medarbeiderne samtidig som det koster mindre for bedriftene enn dersom ansatte jobber ved et fast kontor. Det er det som er det største argumentet, men jeg leser ikke mellom linjene når jeg ser at selskapet som har initiert denne undersøkelsen tjener gode penger på nettopp sånne ordninger.
Det blir som de fleste undersøkelser, egentlig.
Man får som regel de svarene man vil ha …
Det er et argument som går igjen, da tenker jeg ikke bare på denne undersøkelsen, men også kaffeprat og seminarsnakk og annet snikksnakk, og det er arbeidstakeres ønske om mindre stress og bedre balanse mellom jobb og privatliv.
Ha, slenger inn en liten digresjon – var på et bra seminar en gang hvor en fyr disset akkurat dette poenget hvor han påpekte det faktum at det stort sett var unge arbeidstagere som ikke kunne få nok tid sammen med partneren sin, kjørte på i god stand up-stil og sånn som jeg liker å se og høre et foredrag hvor han til slutt kom til poenget hvor arbeidstagerne når denne fasen hvor man endelig finner ut at arbeidsplassen blir et fristed for alt dette jævlige maset på hjemmebanen.
Hjemmekontor?
Ikke faen.
Litt vrient å gjenskape sånne gode poenger i en tekst som dette, men noen av dere skjønner den.
Manpower, verdens største arbeidsgiver etter den kinesiske jernbanen – litt usikker på om det er sånn fremdeles men det var i hvert fall sånn når jeg jobbet der for mange år siden – de er på banen med en lignende undersøkelse som forteller at det er ganske mange mennesker som syns det er mer effektivt å jobbe hjemme enn på kontoret, det listes opp tre øvrige begrunnelser som også gir grunnlag for at noen bør ringe i bjella:
- ansatte rekker ikke over alle arbeidsoppgavene i arbeidstiden
- ansatte ønsker å slippe reisen til jobb
- ansatte ønsker å kunne utføre noen av de andre oppgavene som kreves i hjemmet
De viser til at mennesker har ulike behov og ønsker, for all del, men dette er jo faktisk noe som henger sammen med de ulike fasene man har i livet.
Det er livet, folkens.
Det er sånn det er å være menneske.
Jeeeeeeez.
Jeg har sittet med kandidater på den andre siden av bordet som har presentert lister over hva de krever av sin nye arbeidsgiver. Jeg er egentlig en høflig og korrekt mann som lar mennesker snakke ferdig, kanskje med mindre de snakker med mat i munnen, men jeg ser ikke noe galt i å vise dem veien ut mens de snakker.
Simultankapasitet, vet dere.
En god egenskap.
Jeg pleier å spørre selskapene jeg jobber med om hva som får deres ansatte til å være stolte.
Noen har gode svar.
Noen har ikke svar i det hele tatt.
Noen har ikke en gang tenkt på det, men det er de gode svarene – for jeg pleier som regel å få gode svar – som legger grunnlaget for at jeg kan gjøre en god jobb med å identifiserer riktige kandidater som vil passe inn i rollen og som kan være med på å videreutvikle kulturen som kjennetegner selskapet.
Det blir nesten som når jeg spør kandidatene som kommer på intervju om hva de har gjort som de er stolte av.
Det går ut på det samme.
John F. Kennedy:
- » … ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country …«
Tenk på det, still spørsmålet til deg selv og sjekk om svaret ditt rimer med det som står i fasiten. Hvis du ikke vet hvor fasiten er, så skal du gå ut og ta deg noen runder rundt kvartalet – ikke sånn at du vil finne den der, men du skal tenke på at du befinner deg i den virkelige verden og at det er der svaret ligger …
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.